
Det går lang tid mellom hvergang jeg er innom å oppdaterer denne bloggen min. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi det tar på å være så sabla morsom til en hver tid .. Haha:)
I disse juletider, kommer det mange minner frem. Å nå som jeg er mamma selv kjenner jeg igjen den utrolige gleden og spenningen. Vesla her er vel for liten til å skjønne konseptet jul . Akkurat dette med pakker har hun forstått, julekalenderen som henger på veggen full av pakker er et gnagsår i sjelen hennes merker vi. Det simpelt klør i fingrene hennes . Det finnes ingen logikk i å la 24 pakker henge der! Vi åpner selvsagt en hver dag etterfulgt med hennes ivre stemme : Meeene! ( Mere.)
Vi har diskutert julenisse prosjektet her . Skal vi ha nissen på besøk i år?
Jeg tenker tilbake på da jeg var lita. Hele desemberen ble fullstendig ødelagt, da jeg gikk som et nervevrak og skavl som et aspeløv hver gang jeg hørte en lyd. Det begynte med at onkelen min kledde seg ut som julenisse her en ettermiddag i begynnelsen av desember. Jeg satt å lekte med noen bøker. I følge mamma lekte jeg at jeg var Alexis i Dynastiet.. ( ingen kommentar.) Han ville overaske meg med nisse og pakker siden ventetiden for meg sannsynligvis var enormt lang.
Han kom opp altan- trappa , banket på stuevinduene, hoi`et og bråkte noe forferdelig. Jeg skvatt visst nok så enormt at jeg ble stående fullstendig stivnet uten å blinke. Han kom busende inn, å ropte ut : Er det noen snille barn her?? Mamma så at jeg begynte skjelve, ble blank på øynene, og "gjeipen" begynte å henge. Helt stille stod jeg , mens angsten tok meg. Frykten. Skrekken. Et monster hadde ankommet stuen vår, mine foreldre lo og frydet seg , gledet seg over denne sinnsyke skikkelsen? Nissen kom , gaver jeg fikk, nissen dro.
Resten av desemberen turte jeg ikke gå på do, jeg kunne ikke være alene på stuen /rommet/kjøkkenet/badet uten noen tilstede. Jeg sov i mamma- og pappas seng, jeg satt på badgulvet mens mamma dusjet, gikk slettes ikke ned i kjelleren, gikk ikke å åpnet døren for katten. Hver gang vi skulle ut begynte jeg å oppføre meg som en snikskytter. Sjekket alltid at det var klar bane for å gå. Undersøkte alle døvinkler, og tittet underbilen. Plutselig hadde jeg gått fra et spent barn som ventet på julen til å bli Jack Bauer. Sov alltid med et øye åpent...
Da julaften kom var jeg klar for angrep! En hver minste lyd fikk meg til å sprette opp av stolen. Heldigvis hadde mine foreldre vært såpass våkene at de hadde avlyst nissen på julaften da de så min reaksjon i begynnelsen av desember...
Om vi skal ha nisse her i år?... Neppe.
