tirsdag 10. februar 2009

Meg, adoptivbarnet!


Da jeg var 13 år var jeg sikker på at jeg var adoptert. For det første så nektet jeg å tro at mine biologiske foreldre var så urimelige som "de der jeg bodde med". For det andre fantest det jo absolutt ingen likheter med meg og disse såkalte foreldrene mine. ( les: Pappa og meg ser ut som tvillinger )


Dette var mine bevis den dagen jeg skulle troppe opp på adopsjonsbyråets kontor å kreve å få møte mine virkelige foreldre:


Det klikket for pappa da vi fikk telefonregningen . Den var på den nette sum av 6000 kr . Telenor var fornøyd med Pappa som kunde, å sendte en pizzakniv som Takk for at du er en slik god kunde. Jeg minnes den dagen meget godt , aldri har jeg sett et menneske så lik en Lemmen. Jeg fikk skylden selvsagt! Jeg hadde en kjæreste som bodde i Bergen . Jeg ringte han på mobilen selvsagt , 2-3 ganger om dagen , vi snakket i timesvis. Dessuten hadde jeg og vennina mi oppdaget telefonannonser i se og Hør , å ringte Sexlinjer så det rakk. Gjett om vi hadde det morsomt, kniste som bare det. Det pinlige var at vi hadde en spesifisert telefonregning så alle nr vi hadde ringt kom opp. Pinlig!

"adoptivforeldrene" mine klikket... Jeg fikk husarrest, osv.



Jeg måtte ta 22 bussen hjem etter vi hadde vært på klubben. Bare det sier seg selv: Jeg er adoptert!!


Jeg måtte bruke stillongs. Herregud Mamma, er da bare 11 minusgrader ute!


Ferieturer med Mamma, Pappa og Lillesøster , med vogna på slep... Aaaaahhh!!


Å røyken, jeg ble tatt i røyking. Jiiiiises , alle røyker da mamma. Hva er problemet.. Slutter når jeg vil jeg... atter engang , innstramming hjemme med husarrest, videre fulgt av streng innetid, osv.


Jeg syntes så synd på meg selv.


Nå 14 år senere , en datter rikere, innser jeg at jeg ikke er adoptert.

De er mine biologiske foreldre.


Jeg er stolte av dem , å mener jeg har fått oppskriften på en god oppdragelse. De har fulgt meg opp, passe på, gitt meg verdier, konsekvenser, oppgaver i heimen, osv.

Jeg la meg alltid i en oppredd seng , med en tanke om at de passet på meg. Uansett hva det var kunne jeg komme til dem. ( det var litt vanskelig for pappa å håndtere en meget bestemt tenåring... men han klarte seg bra )


Jeg håper jeg kan gi Synnøve samme trygghet og kjærlighet , oppdragelse og lærdom.

Klarer jeg det , har jeg lykkdes.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar